Togdiktera

  
Togdiktera.
Det er sånne som vårs det,
gutten min.
Slitera.

Det er vi som står opp om mårran,
som hutrer oss ned
til pendlertoget,
som finner fram første matpakke,
og temosen med lunka
kaffe fra i går kveld.

Det er vi som gumler de svette skivene
mens vi piner fram dagens
første ord,
de første trøtte
linjene
på mellomleggspappiret.

Vi klarer knapt nok å skrive
så tidlig om mårran,
men vi veit at vi må.

Vi kjenner toget
og krava til det
å væra togdiktpendler.

Om vi ikke fikk laga
dikt,
åffer skulle vi ellers
pine oss opp
hver mårra?

(Halden)