TONN AV MØRKE GJENNOM MØRKET

Konduktøren sa:
«Kontaktledningen er skada.
Vi må senke strømavtageren
og kjøre uten lys.»

Vi ble et mørke som fór gjennom mørket.
Gjennom tunneler og skjæringer
over bruer og underganger
langsmed veier, elver og høyspentlinjer
som bare såvidt tegnet seg mot natten utenfor.

Vi var elva under isen
eller blodet gjennom årene,
bare lyden røpet ferden vår.

Nedover dalen krenget toget fra side til side
som en kropp på vei inn i søvnen
i et av husene ved skinnegangen

Alt vi var
alt vi er
passasjerer i mørket

Av Mathias Vauldal

Togdiktbloggskandale 1

Det er da ingen skandale
det er tvert imot det normale
at togdiktet kommer litt sent,
er da godt når det kommer
og er pent.

Som toget kommer diktet når det kan
og at det kommer kan overgå vår forstand.
Plutselig er bare diktet der.
Og plutselig - er også toget.
Her.

(Hunderfossen)

Togdiktbloggskandale 2

Det er med togdiktbloggen
som med toget
selv.

Du står der
venter
vet at noe er på gang
kjenner at du er klar
til avgang.

Da hører du damen
forkynne det du
allerede vet.

Beklager
togdiktbloggen er
forsinket
det har falt en
idè
i hodet til togdiktbloggføreren.

Noen ganger
er en enkel idè
nok.

Og den som venter på
et togdikt
venter ofte
og lenge.

Men sjelden
forgjeves.

(Hanaborg)

Seksordstogdikt

Det er lys
i tunnelen.
Rødt.

(Haltdalen)

For tidlig avgang

Nå er jeg lei,
sa hun
og så på meg.

Nok en forsinket
avgang.
Toget kan visst
lære noe av deg,
vennen min

(Hell)

TOGET VI MØTER

Ein sterk dur
vaknar fram
i mørkret,
nærmar seg i rasande hast,
veks,
fyller heile høyrsla:
no er det her-no!
Eit møtande tog,
larm og lys,
stryk forbi vårt
i stjernelaust vintermørkre.

Med andletet klemt
mot ei dirrande rute
står vi og stirer
mot dei som er
på det andre toget,
og dei mot oss.
Men berre eit skimt-
berre eit skimt
inn i flygande vogner
i kvitt lys,
berre ei flimring
av andlet og andlet,
bleike og utviska
utan blikk
jagar dei fram og er borte
i same sekund.

Så med eitt
som eit hogg av mørke:
toget har kjøyrt forbi.
Enno høyrer vi-
så er det stilt
og mørkret mot rutene
større enn før.

Ingen ting meir
å stire etter.
Sporet er lagt
over ubygde vidder
og dette var toget
vi skulle møte,
det siste, før reisa er slutt.

Av Halldis Moren Vesaas
(1907-1995)